Variasjonsvelger 220

Den synlige virkningen gjelder tegnet foran, ikke velgeren alene. Regelen for variasjonssekvenser er enkel: Først kommer basetegnet, deretter velgeren. Avsnitt 23.4 i Unicode-standarden gir ikke VS220 en selvstendig visuell instruks; tallet er ingen universell stilinnstilling, og virkningen avhenger av hele paret.

Ideen fantes før dette enkelte kodepunktet ble lagt til: Unicode hadde først en liten gruppe variasjonsvelgere og utvidet senere mekanismen med et supplerende område for ideografiske varianter. Det opprinnelige formålet var å bevare et meningsfullt glyfvalg i vanlig tekst når det ikke var nok å velge skrifttype eller bruke rik tekstformatering. Senere fikk mekanismen egne lister over standardiserte sekvenser og emoji-sekvenser, men VS220 er fortsatt en supplerende velger som virker ut fra basetegnet.

Hvorfor ser den tom ut eller gjør ingenting?

Det er forventet når det ikke finnes en sekvens som støttes. Ifølge avsnitt 23.4 i Unicode-standarden kan variasjonsvelgere ignoreres som standard: Et par som ikke støttes, skal skjule velgeren og la basetegnet se normalt ut. Skrifttypen og tekstformingssystemet må støtte det nøyaktige paret for at det ønskede glyfet skal vises.

Tallet i VS220 angir ingen japansk, kinesisk eller emoji-stil. Velgeren hører til det supplerende området, og basetegnet avgjør hva et registrert par betyr. Derfor kan den være knyttet til ideografisk typografi uten å ha noen egen betydning når den sendes alene.

Hvordan bruker jeg VS220?

Sett den rett etter et basetegn i en dokumentert sekvens. For presis teknisk bruk tar du utgangspunkt i hele sekvensen som skrifttypen eller tekstsystemet dokumenterer, og setter velgeren etter det aktuelle basetegnet. Med et vilkårlig basetegn kan velgeren bli ignorert.

Ikke behandle velgerens nummer som en oppskrift på en skrifttypestil. Hvis du trenger en bestemt ideografisk form, bruker du den registrerte sekvensen og skrifttypen som tekstsystemet oppgir at støtter den.