Kombinerende grav aksent under

I eldre IPA-notasjon markerte det en lavt fallende tone.

Det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA) er et system for å skrive talelyder. Tegnet følger lydsymbolet det gjelder: I e̖ danner bokstaven og tegnet én sekvens, og tegnet angir tonen.

Utenfor denne transkripsjonskonvensjonen bør du ikke trekke slutninger om humør ut fra tegnet alene; rollen avhenger av grunnt egnet og notasjonen.

Hvordan ble det et IPA-tonetegn?

Den dokumenterte sammenhengen er arbeidet til Det internasjonale fonetiske forbundet med lydnotasjon.

Forbundet startet i Paris i 1886 som et reformprosjekt for språkundervisning; det historiske arkivet bevarer tabeller fra 1888. En håndbok om sats av fonetisk tekst viser til IPA-kilder fra 1949 og 1979.

Den senkede grav aksenten markerte en lavt fallende tone og ble erstattet i IPA-revisjonen i 1989. Den tilhørende senkede akutte aksenten ̗ markerte en lavt stigende tone. Senere IPA-tabeller bruker egne konturtegn, blant annet ᷆ for et fall fra et mellomlavt toneleie.

Hvorfor ser tegnet feil ut etter at jeg skriver det?

Det trenger et grunntegn og en skrifttype som kan plassere det riktig.

Sett det rett etter det ønskede grunntegnet. I begynnelsen av en streng, eller hvis skrifttypen eller oppsettet ikke kan kombinere dem, kan det se løsrevet ut eller stå alene; visningen endres, ikke det kodede tegnet.

Den prikkede sirkelen i tegntabeller er bare en plassholder som viser hvor grunntegnet ville stå. Den er ikke en del av symbolet.