Variasjonsvelger 123

Nei; den ber bare om en glyf som del av et støttet par.

En variasjonssekvens plasserer velgeren rett etter et basistegn. Basistegnet gir konteksten; den registrerte sekvensen angir hvilket glyfsett som skal brukes. Hvis paret er ugyldig eller ikke støttes, vises basistegnet normalt, og velgeren forblir usynlig.

IVD-filen med sekvenser datert 2026-08-03 inneholder ingen registrert sekvens med akkurat denne velgeren. Et par du finner på selv, lager ikke en variant som andre systemer kjenner igjen.

Hvordan bruker jeg variasjonsvelger 123?

Sett den etter basistegnet i en dokumentert variasjonssekvens.

En kinesisk eller japansk inndatametode kan tilby en registrert glyfvariant sammen med basistegnet. I kode må de to tegnene stå inntil hverandre, og skrifttypen og visningssystemet må støtte hele sekvensen. Det er normalt at et redigeringsprogram eller søkeverktøy ignorerer velgere hvis det ikke støtter variasjonssekvenser.

Den gjør ikke teksten fet, kursiv eller dekorert. En variasjonsvelger kan velge en glyfvariant for ett basistegn, men den formaterer ikke et tekstområde.

Hvorfor ble dette velgerområdet laget?

For å bevare glyfforskjeller i vanlig tekst.

Ideen ble dokumentert som Plane 14 Variant Tag i 1997, og det supplerende området kom inn i Unicode 4.0 i 2003. Dermed kan teksten beholde basistegnet og samtidig angi et dokumentert glyfvalg for en skrifttype eller en oppføring som trenger det.

Velgernummeret har ingen universell visuell betydning; basistegnet og samlingen det tilhører, definerer forskjellen. IVD-utgaven datert 2026-08-03 har egne samlinger for japanske administrative registre og digitalisering av kinesisk kulturarv. Andre velgersystemer brukes til emoji-visning og mongolsk skrift.