Hebraisk tegn for overprikk

Den markerer et tekstproblem i et avsnitt fra den hebraiske bibelen.

Tegnet utviklet seg fra en skriverpraksis; det var ikke en engangsoppfinnelse. I den store Jesajarullen fra Qumran, et hebraisk bibelhåndskrift skrevet omkring 125 f.Kr., markerer skriverprikker bokstaver eller ord som skulle slettes. Det var vanskelig å skrape bort en feil fra lær. Dette er tegn på en eldre korrekturpraksis, men ikke bevis for at akkurat dette tegnet fantes uendret den gangen.

Jødiske skrivere som bevarte den hebraiske bibelteksten og lesetradisjonene, lot noen prikker stå i stedet for å fjerne dem; de kalte dem puncta extraordinaria, altså særlige prikker. Rabbinske lesere så prikkene som en oppfordring til å trekke en lærdom fra teksten: prikker over scenen der Esau kysser Jakob, kunne antyde bedrag. Tekstkritikere sammenligner ulike kopier og bruker prikkene som belegg for varianter. En gresk merknad som tilskrives den tidlige kristne forfatteren Origenes, tolker også prikkene som et tegn på bedrag.

Er dette det samme som en hebraisk vokal eller aksent?

Nei. Det markerer teksten, ikke vokallyder eller sang.

Et hebraisk vokaltegn viser hvilken vokal som skal uttales; en kantillasjonsaksent veileder den tradisjonelle sangen av et avsnitt. Det øvre punctum gjør ingen av delene, så det endrer tekstens funksjon hvis man bytter det ut med et slikt tegn.

Hvorfor overlapper overprikken andre tegn?

Den høye plasseringen kan gjøre at den kommer tett på andre hebraiske tegn.

SBL Hebrew-håndboken, en veiledning i sats av bibelsk hebraisk, plasserer det øvre punctum over andre øvre tegn; veiledningen er fra 2003. En tett tegnrekke kan trenge større linjeavstand, og prikkens størrelse eller plassering kan variere mellom utgaver. Hvis den ser avskåret eller forskjøvet ut, kan årsaken være skrifttypens plassering.