Kombinerende måketegn under

Det markerer en konsonant som lages med tungen mot overleppen.

Det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA) bruker tegnet for å vise artikulasjonsstedet, altså lydens kontaktpunkt. Grunnbokstaven viser artikulasjonsmåte, for eksempel en plosiv eller nasal, og om lyden er stemt: t̼ er en ustemt linguolabial plosiv, d̼ en stemt, og n̼ en linguolabial nasal. Noen beskrivelser tar utgangspunkt i en lyd som lages med leppene, som p eller m (p̼, m̼); valget gjenspeiler analysen.

Linguolabiale konsonanter er dokumentert i språk på Vanuatu og rapportert for kajoko bijago, umotina og mochi chaga, samt atypisk tale. En rapport fra 1950 beskriver en ustemt plosiv i umotina: den gjelder lyden, ikke dette kodede tegnet. Kiel-konvensjonen fra 1989 fastsatte at den nedsenkede måken skulle stå under alveolare symboler for denne artikulasjonen.

Sett tegnet etter grunnbokstaven

Som kombinerende tegn endrer ◌̼ tegnet foran seg: etter t blir det t̼. Alene har det ingen grunnbokstav å endre, så det kan se løsrevet ut eller mangle i en skrifttype med svak støtte.

I fonetisk transkripsjon kan tegnet plasseres over en bokstav hvis en nedstrek eller andre tegn gjør det trangt under. Plasseringen gjør teksten lettere å lese uten å endre lydverdien.