Liten modifikatorbokstav b

I UPA markerer det en svært kort b-lignende lyd.

Det uralske fonetiske alfabetet, UPA, bruker opphøyde bokstaver for svært korte lyder. Eemil Nestor Setälä publiserte systemet i 1901 for å skrive uralske språk og rekonstruere eldre former ut fra skriftlige kilder. Årstallet gjelder systemets historie, ikke nødvendigvis opphavet til akkurat dette tegnet.

Det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA) er et annet transkripsjonssystem; den første tabellen kom i 1888. Opphøyde tegn har hatt ulike funksjoner: En IPA-tabell fra 1930 brukte en opphøyd s for en s-lignende lyd, mens et forslag fra 2020 beskrev mange opphøyde bokstaver i lingvistiske tekster som meningsbærende modifikatorer. Les ᵇ ut fra notasjonen, ikke bare ut fra høyden.

Er ᵇ det samme som å formatere b som hevet?

Nei. Det er et eget tegn med en fonetisk funksjon.

Unicode koder ᵇ som et mellomromstagende modifikatortegn. Hevet formatering løfter bare en vanlig b visuelt og passer til fotnoter eller formler. Bruk ᵇ når notasjonen gir det en fonetisk funksjon.

En Unicode-veiledning for lingvister fra 2018 plasserer ᵇ utenfor standardutvalget av IPA-tegn, men nevner at lingvister bruker det i praksis. Plasseringen skiller to analyser: ᵇʙ markerer en kort lukking av luftstrømmen før gjentatt leppevibrasjon; bᴮ markerer en lukking som slippes ut i gjentatt vibrasjon.

Hvordan skriver jeg ᵇ?

Bruk Unicode-inndata eller et IPA-tastatur.

Skriv inn U+1D47 med Unicode-inndata i redigeringsprogrammet, eller velg tegnet på et IPA-tastatur.

Et SIL-supportsvar fra februar 2024 oppgir b^ som en inndata som gir ᵇ. Den synlige høyden og avstanden kan variere med skrifttypen, men det kodede tegnet er det samme.