Arabisk spørsmålstegn

Det avslutter et spørsmål. I arabisk skrift står det rett etter det siste ordet, uten mellomrom foran. Tonen ligger i ordene; tegnet sier bare at de skal leses som et spørsmål.

Det vokste fram i boktrykket snarere enn som én oppfinnelse. I 1839 brukte forfatteren Faris al-Shidyaq et spørsmålstegn i europeisk stil i den arabiske boken al-Lafif, trykt på Malta, og ga opp det meste av forsøket i en senere utgave. Eldre håndskrifter ordnet lesingen med grammatikk, rim og koraniske pausetegn, ikke med dette tegnet.

Det slo gjennom via en reformdebatt. I 1893 beskrev forfatteren Zaynab Fawwaz et spørsmålstegn på slutten av et spørsmål og påpekte at aviser alt brukte tegnsetting, mens Hasan al-Tuwayrani foreslo egne alternativer. I 1912 formaliserte den lærde Ahmad Zaki et arabisk tegnsettingssystem for at trykt tekst skulle bli lettere å lese høyt, tross innvendinger mot tegn lånt fra europeisk skrift.

Hvorfor peker det andre veien?

Det følger retningen til arabisk skrift. Det hører sammen med det omtegnede arabiske kommaet og semikolonet. De er egne tegn fordi de arabiske formene skiller seg synlig fra latinsk tegnsetting; skrifttypen snur ikke det latinske tegnet for deg.

Å havne på feil side er et annet problem. I blandet arabisk-latinsk tekst følger et tegn ved et retningsskifte avsnittets retning og nabotegnene, så et riktig tegn kan hoppe til feil kant. Sett teksten til høyre mot venstre; en annen skrifttype retter ikke rekkefølgen.

Persisk og urdu bruker det samme tegnet, fordi begge skrives med arabisk skrift.