Kombinerende dobbelt breve under

Det kobler to lydsymboler til ett fonetisk segment.

Fonetisk skrift gjengir språklyder. I sekvenser som m͜b, k͜x eller t͜s viser tegnet at symbolene skal leses som én lydenhet, ikke som to separate lyder. Det kan stå for en affrikat — en lyd som begynner med en kort lukking og slipper ut med friksjon — eller to lyder som lages samtidig.

Det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA), et system for å skrive språklyder, tillater forbindelsesbuen over eller under tegnene; begge plasseringene viser samme fonetiske forhold. Velg plasseringen som gjør andre tegn lette å lese.

Hvorfor kalles det også papyrologisk bindestrek?

I greske håndskrifter koblet det sammen deler av et ord.

Greske papyruser — tekster skrevet på ark laget av papyrusplanten — bruker det lave tegnet til å koble sammen ordledd som hører til samme sammensatte ord. British Museum Papyrus 3036 bevarer et eksempel. Oxyrhynchus Papyrus 2436, et annet gresk dokument, viser tegnet i musikknotasjon, der det kobler én sunget stavelse til to noter.

Navnet papyrologisk bindestrek viser til bruken i håndskrifter. I fonetisk skrift kobler tegnet i stedet lydsymboler. Når en utgave skiller ordleddene med mellomrom, trengs ikke det gamle forbindelsestegnet lenger.

Hvorfor havner ͜ på feil sted?

Det må stå mellom de to bokstavene det kobler sammen.

Hold en sekvens som t͜s sammenhengende, uten mellomrom mellom bokstavene og tegnet. Det separate tegnet ‿ kan koble over en grense; det gjør ikke to fonetiske symboler til én lydenhet.

Noen skrifttyper plasserer buen klønete eller lar den kollidere med hevede, senkede eller andre tegn. En skrifttype med støtte for fonetisk tegnplassering kan hjelpe; hvis det er trangt under bokstavene, flytt buen til den andre siden.