Devanagari-bokstaven Qa

Den betegner en konsonant som uttales lenger bak enn vanlig क.

Nukta-prikken markerer /q/, lyden knyttet til urdus qaf ق. I hindiaktig Devanagari forekommer क़ i lånord der skrivemåten bevarer forskjellen; noen talere uttaler lyden som /k/ og skriver vanlig क. Her markerer prikken en forskjell i lyd og staving.

Hvorfor har क़ en prikk?

En kjent bokstav ble tilpasset en lyd som Devanagari ikke markerte.

Skrivere la til en prikk under en kjent konsonant for å gjengi persisk-arabiske lyder som manglet i Devanagaris tradisjonelle lydsystem. Det minner om bruken av prikker for å skille bokstaver i arabisk skrift.

Den eldste daterte sammenhengen som er oppgitt her, er Devanagari-metalltyper støpt i 1786 og brukt i en bok fra 1789 med vers på sanskrit og urdu. Det dokumenterer flerspråklig trykking, ikke क़s første forekomst. Motstykket på urdu er ق; beslektede Devanagari-bokstaver med nukta er ख़, ग़, ज़ og फ़.

Bør jeg beholde prikken?

Behold den når skrivemåten må skille /q/ fra /k/.

I daglig hindi-staving kan prikken utelates når talere uttaler lyden som /k/ eller skriver uformelt. I urdu-tekst skrevet med Devanagari kan prikken bevare forbindelsen til urdus qaf. Prikken alene avslører ikke hvem som skrev meldingen.

Under hindi-urdu-konflikten på slutten av 1800-tallet ble skrift og ordforråd synlige tegn på kulturell tilhørighet. Hindi og urdu deler en hindustansk grunnform, men følger ulike skrivetradisjoner; denne prikken bevarer et stavemessig skille mellom dem.