Mandeisk geminasjonsmerke

Konsonanten foran prikken uttales lenger. Dette kalles konsonantgeminasjon: en dobbel konsonant i uttalen, ikke en ekstra bokstav i teksten. Tegnet står etter konsonanten det endrer.

Utviklingen av den mandeiske skriften plasseres i det andre århundret evt. eller tidligere. Opphavet er omdiskutert: Én forklaring knytter skriften til arameisk skrift; en annen peker på den parthiske kongelige administrasjonens skrivepraksis. Forbindelser til elymaisk og characensk, to andre gamle regionale skriftsystemer, blir også diskutert. De eldste daterbare magiske mandeiske tekstene, fra det tredje eller fjerde århundret evt., omfatter rituelle tekster på skåler og blyplater.

Eksempler i latinsk transkripsjon er ekka («det finnes»), šenna («tann»), lebba («hjerte») og rabba («stor»). I nymandeisk skrift markeres geminasjon vanligvis ikke. Prikken er derfor nyttig i undervisningstekster eller tekster som forklarer uttale.

Hvordan skriver jeg det mandeiske geminasjonsmerket?

Sett tegnet rett etter konsonanten det gjelder. Det er et kombinerende tegn uten egen bredde: I tegnrekkefølgen må det komme etter den mandeiske grunnkonsonanten, og tekstmotoren plasserer det under bokstaven. Etter et annet grunntegn markerer det feil konsonant.

Støtten i skrifttyper varierer: Uten en skrifttype med mandeisk skrift eller avansert tekstforming kan tegnet mangle, vises som en firkant eller stå løsrevet fra konsonanten. Kontroller skrifttypen og tegnet rett foran hvis det vises feil.