Venstre vertikalt hjørneparentestegn

Det åpner et sitat eller en replikk.

Dette FE41-hjørneparentestegnet hører til den japanske kagikakko-tradisjonen. Det vanlige japanske paret er 「…」; avhengig av sammenhengen kan tegnene også ramme inn siterte avsnitt, titler eller framhevede ord.

På 1700-tallet brukte japansk trykk klammeaktige tegn for å skille ut sitater, henvisninger eller framhevinger. En annen tradisjon kom fra ioriten, tegn som viste starten på sungne eller framførte avsnitt i jōruri, en japansk form for musikalsk fortelling. I fiksjon fra sen Edo-tid begynte beslektede tegn å markere dialog. Da trykkingen tidlig i Meiji-perioden, etter Edo, gikk fra treblokker til løse typer, ble tradisjonene slått sammen til moderne kagikakko; det avsluttende tegnet kom senere.

Hvordan skiller ﹁ seg fra 「?

Det er den vertikale visningsformen av 「.

Unicode definerer ﹁ som den vertikale kompatibilitetsvisningen av 「: et eget kodepunkt som bevarer åpningstegnets vertikale form. I vanlig japansk tekst bruker man 「 og lar vertikal sats ta seg av visningen. Japanske satsregler åpner også for buede anførselstegn i vannrett tekst, der en kantet avslutning kan virke klossete.

CJK-konvensjoner varierer. I Taiwan står det enkle hjørneparet 「」 ofte utenfor det doble paret 『』, men noen publikasjoner snur rekkefølgen. På det kinesiske fastlandet står det doble paret ytterst; buede anførselstegn er vanlige vannrett, og hjørneparenteser brukes loddrett.

Hva hvis noen bare sender ﹁?

Alene er det et ufullstendig åpningstegn.

Uten siterte ord eller et avsluttende tegn viser det bare hvor et sitat ville begynt. Les teksten rundt før du avgjør hva som ble sitert.