Jojo

Enten den ekte leken, eller noe som går opp og ned hele tiden. Ved en triksvideo, et lekebilde eller «hvem husker disse?» er det bare jojoen. I sports- og spillprat står den for spillere, poeng eller plasseringer som svinger.

Den billedlige betydningen kjenner du fra hverdagen: jojo-slanking er å gå ned i vekt og opp igjen, om og om igjen. «Søvnen min 🪀» eller «kursen har vært 🪀 hele uka» betyr altså stadig opp og ned, ikke én stor endring.

Alene, uten ord, har 🪀 ikke noe fast budskap; som regel leken, et barn eller lekent humør. Spør heller enn å gjette. Tonen er lett: fin til å erte seg selv for ubesluttsomhet, men rettet mot andres vekt eller humør kan den virke hånlig.

Hvordan virker en jojo?

En snor er viklet rundt en kort aksel mellom to skiver. Du setter løkka rundt fingeren og slipper: når snora rulles ut, snurrer jojoen fort, og på en enkel jojo der snora er knyttet til akselen, vikler snurringen den opp i hånda igjen.

Triksjojoer har snora løst rundt akselen, så de fortsetter å snurre nederst («sove») mens spilleren lager figurer som klassikeren «lufte hunden». Mange konkurransejojoer kommer bare tilbake etter en bestemt bevegelse, en bind. Det har vært verdensmesterskap siden 1990-tallet, med program til musikk.

Leken er mye eldre enn navnet. En gresk drikkeskål fra rundt 440 f.Kr. viser en gutt med en skive på en snor. Ordet kommer trolig fra et filippinsk språk; den filippinske innvandreren Pedro Flores begynte å lage jojoer i California på 1920-tallet, og Donald Duncan kjøpte firmaet hans og gjorde jojoen til en landsomfattende mani. Historien om filippinske jegere som brukte jojo som våpen, er en myte uten belegg.