Tegn 18BE1 i khitansk småskrift

Publiserte lesninger er uenige om vokalen. Rekonstruksjonene omfatter êŋ, eng, ɛŋ, ɑŋ, iɑŋ og det usikre əŋ. Den avsluttende ŋ tilsvarer «ng»-lyden på slutten av “sing”; forslagene skiller seg i vokalen før den. Dette er faglige lesninger, ikke en fastslått dagligtaleuttale. I khitansk småskrift danner fonogrammer — tegn for lyder — vanligvis grupper som staver et ord, så ett tegn alene viser kanskje ikke hele lesningen.

Hvorfor kan 𘯡 ligne på 𘯢?

Noen eldre BabelStone-skrifter byttet om på disse tegnene. I versjoner fra før 2023-07-14 koblet BabelStone-skrifter for khitansk småskrift 𘯡 og 𘯢 til hverandres visning; versjon 13.008 rettet feilen. Hvis de ser ombyttet ut, bør du sjekke skriftversjonen før du regner dem som varianter.

Når fikk den lille skriften fotfeste?

Tradisjonelle fortellinger daterer opphavet til rundt 925, men dateringen er omstridt. De tilskriver utformingen Yelü Diela, lillebroren til Khitan-herskeren i Liao. Khitanerne i Nord-Kina brukte skriften til sitt eget språk sammen med en egen khitansk storskrift; «liten» betegner et parallelt skriftsystem, ikke mindre tegn. Det sies at utformingen var inspirert av uigurisk skrift, selv om det finnes få visuelle likheter. Lydgruppene gjorde det mulig å skrive khitanske ord med grupper av lydtegn.

En studie fra 2026 hevder at skriften ble systematisert senere, under Liao-keiseren Shengzong, og peker på gravinnskriften for Wugulin Taishi fra 1051 som det eldste bevarte eksempelet med sikker datering. De fleste bevarte tekstene er gravinnskrifter for khitanske kongelige og aristokrater, i tillegg til tekster på monumenter og gjenstander. Skriften ble brukt under Liao, den vestlige etterfølgeren Qara Khitai og Jin. Jursjenerne, som grunnla Jin, tilpasset senere khitanske skrifttradisjoner.