Ideografisk komma

Det skiller sideordnede ledd i en oppramsing. Kinesisk deler jobben til kommaet vårt mellom to tegn. Dunhao (顿号 / 頓號, bokstavelig «pausetegn») står bare mellom sideordnede ord eller korte uttrykk i en rekke: 苹果、香蕉、梨 betyr «epler, bananer, pærer». Lengre pauser mellom setningsledd får i stedet det fullbrede kinesiske kommaet ，.

Det følger også etter kinesiske talltegn i disposisjoner og overskrifter der vi på norsk ville satt punktum: 一、 innleder et første nummerert punkt («1.»). Skriv det helt inntil tallet og den følgende teksten uten mellomrom.

Hva gjør 、 på japansk?

Det er det vanlige kommaet inne i setninger. På japansk kalles det 読点 (tōten, «lesepunkt») eller til daglig bare ten («prikk»). Siden standard japansk normalt bare bruker én type komma, tar 、 seg av både lister og vanlige setningspauser.

Fordi japansk skrives uten mellomrom mellom ordene, kan det å flytte 、 endre hvor ordene deler seg. ここから、はきものをぬいではいりなさい grupperer はきもの (hakimono, fottøy): ta av skoene før du går inn. I ここからは、きものをぬいではいりなさい blir ordet きもの (kimono, klær): ta av klærne herfra. Samme tegn, en helt annen beskjed.

Hvor kommer 、 fra?

Det vokste frem fra små penselstrøk som veiledet lesingen. Klassiske kinesiske håndskrifter ble skrevet i sammenhengende kolonner uten tegnsetting, så lesere satte inn små prikker og dråper med penselen for å markere pauser. Et tidlig japansk eksempel finnes i en håndskrevet kopi laget før 745.

Boktrykkerkunsten og moderne tegnsettingsreformer gjorde senere lesehjelpen om til faste regler. I Japan befestet skolemateriell fra Meiji- og Taishō-periodene 、 som det vanlige kommaet.

I Kina ga språkreformatorer den gamle penseldråpen en smalere oppgave ved siden av det vestlig formede kommaet. I 1922 skilte Chen Wangdaos skrivehåndbok 作文法讲义 mellom 、 og ， og kalte listetegnet 顿号.